mandag 16. november 2009

Far

Det er nå ca en måned siden Far forlot oss, savnet er ennå utrolig sterkt, men det begynner å synke inn at han faktisk er borte.. Han var en fantastisk mann, tror han satte sterke spor hos de fleste han møtte. Han var, er vel egentlig ennå, vår store helt. Gleden av naturen, friluftsliv og fisking kan vi takke han og Mor for. Stillte bestandig opp for oss, og hadde som regel et glimt i øye. Et enormt tap.. Det er vanskelig å sette ord på det hele, men jeg vil dele et dikt som søsteren min har skrevet.. Bildet er fra hans 'ungdom'. Staselig kar hæ?

Far

Eg ba en stille bønn,
en bønn om at det bestandi
sku sette en engel ved sia di.
En engel som kunne holde handa di
å stryke over ditt kinn.
En engel som kunne føre deg trygt
jønna dine siste daga blandt oss.
En engel som kunne legge handa si
på skuldra vårres når vi hadde det tongt.
En engel like god å snill som deg.
En engel som fikk deg tell å føle deg trygg,
å som kunne snakke med deg.
Eg hadde kansje ikkje trengt å
be en stille bønn for deg.
Du har hadd en engel med deg
fra ho mamma va lita.
Eg har ikkje sett det før no.
Den engeln som satt ved senga di
va di eia datter.
Det va kansje ho eg sku bedd
en stille bønn for.

2 kommentarer:

~ Renate ~ 17. november 2009 kl. 04:26  

Uff.. E så trist med sånne ting :( Grue du dæ tel jul? Æ har vært litt nedstemt i det siste, men så fikk æ nylig vite at heile familien fra Jessheim kommer oppover førr å være ilag med oss, og da virke alt mye bedre med tanke på at det blir første jula uten at ho bestemor e telstede. Men det kommer til å bli veldig rart..

Va ett veldig fint dikt ho hadde skrevet.. Han har det sikkert bra der han e nu, så da e det viktig at dokker som sett igjen passe på å ta vare på kværandre :)

ninabakke 20. november 2009 kl. 07:35  

Kondolerer!

Legg inn en kommentar