tirsdag 10. november 2009

Jeg er blitt Plan Fadder

Idag dumpet det nye fadderbarnet mitt ned i postkassen, med bilder og info om lille Jairo, familien hans og lokalsamfunnet hvor de bor. Jeg hadde ønsket et fadderbarn i Nicaragua siden jeg har vært der, og det er et av de fattigste landene i mellom-amerika. Et utrolig fint land, folkene der er imøtekommende og hyggelig. Det er et av favorittstedene mine i verden, det deler førsteplassen med Australia. Blir spennende og følge han videre i livet =). 240kr i måneden er noe jeg vil påstå nærmest alle i Norge har råd til. Det er lite for oss, men mye for dem. Mange der lever på under en dollar dagen.. da blir ting satt litt i perspektiv. Vi klager ofte på at vi er blakk, men hvor ofte er vi egentlig blakk? En vi møtte da vi var der regnet ut at han måtte arbeide 3 år (!) bare for biletten til Norge, vil nok ta endå lenger tid nå som han har fått tvillinger. Fikk en video av de små på mail for en stund siden, søøøøte små!

Valgte nettopp Plan av alle fordi der har en mulighet for å følge et bestemt barn, brevveksle med dem og har muligheten for å besøke dem om det er ønskelig. Har en drøm om å kunne reise som frivillig en gang i fremtiden.. en vakker dag..!
Vil oppfordre alle til å vurdere å bli fadder =)
Gå inn på nettsiden å les hva de står for osv, der er mye info. Har en plan om å verve familien min også =) Legger ved noen bilder fra Nicaragua.

http://www.plan-norge.no/ Vakre vakre San Juan del Sur..

Speider utover Masaya fra vulkanene i området.
Gaspar, når far til tvillinger. En herlig mann =)

Isla de Ometepe

Noen av barna på Ometepe..

2 kommentarer:

Frk. Fosli 10. november 2009 kl. 11:49  

Hurra førr et flott innlegg!
Har lenge tenkt på å lage et lignende sjøl, så det ska eg jammen gjøre snart!
Det e SÅÅÅ sant det du skriv; det e ikkje mange her i Norge som ikkje har råd til å avse 250 kroner i måneden. Ka får man for det, liksom? En tunika på Vero Moda? En pizza på Peppes? Litt fredagskos på polet?

Sånne fadderordninger e så fine tiltak, og dem fortjene støtte! Man kan jo kanskje si at det e litt typisk at man ikkje kan være bare snill uten å få nåkka igjen; at vi liksom må ha et konkret 'produkt' (navn, bilde, historie)for pengan, for litt av dem går jo da med nettopp til administrasjon og korrespondanse til faddera. Samtidig e det en utrolig fin måte å lære litt på, og man føle at man kjem litt nærmar. For oss som bor her i verdens rikeste land kan det være rimelig umulig å sette oss inn i situasjonen til dem som leve i ekstrem fattigdom - hallo, vi e jo aldri ordentlig SULTEN engang!!

Bra blogginnlegg:)
Hilsen stolt 'mamma' til Adwok i Sudan

Rubenmannen 10. november 2009 kl. 12:15  

Nei du e no så snill altså ;p
Men vi sku jo fare ned å hente oss en sånn en eg og du. Å ha nede på nesset ;)

Detta e jo det nærmaste eg kjem å "få unga" så eg må vell skaffe en eg og?? Men som vanlig så e eg jo skeptisk på om pengan kjem fram eller bli spist opp i administrasjon på vei dit.

Legg inn en kommentar